Quiz

Vi har laget en quiz som kan tas for å sjekke hvor godt du har lest gjennom siden.

Quizen finner du her

Religion, venn eller fiende?

I alle kulturer og samfunn rundt om i verden så finnes det en eller annen form for religion. Formen for religion kan være alt ifra at det finnes en Gud som våker over oss, til at tre har ånder osv… Men religion har ikke bare den funksjonen at vi tror på noe åndelig som vi ikke kan se, nei, religion har mange ulike funksjoner i dagens samfunn, og det er noen av disse funksjonene jeg skal ta for meg i denne teksten.

           

            Religions kulturelle funksjon:

            Alle land har religion, men alle land har ikke samme religion. Noen land har kristendom, mens andre har Islam. Det at to ulike samfunn har to ulike trosretninger, vil skape to ulike kulturer. Ta f. eks. Norge og Afghanistan. To ulike land, med to ulike religioner. Allerede her så har de fleste mennesker som leser denne teksten skapt seg ett bilde av Afghanistan, og det bilde ville nok vært en mann med langt brunt skjegg, selvmordsbombe, og kvinner med burka. Hvorfor er det slik at når vi hører ordet Afghanistan eller Irak så er de tingene de første tingene som faller oss inn? Vell grunnen til det, er jo fordi det er slik vi som oftest ser dem. Grunnen til at vi ser dem slik, er fordi deres religion (Islam), har noen lover og normer som de som praktiserer religionen Islam følger. Vi som ikke er muslimer syns at det at kvinner skal gå med burka, er diskriminerende, og at menn skal ha langt skjegg er veldig sært. Kulturen vår er så ulik deres kultur, for religionen har gjort det slik. I Norge så fungerer vår religion (kristendommen) akkurat som på samme måte som Islam fungerer for afghanerne. Den fungerer som en lovgiver. Selv om begge religionene har grunnlegende lover slik som, du skal ikke stjele osv… Så har den visse forskjeller også. Kristne behøver ikke å be, mens muslimer skal be fem ganger om dagen, og de skal reise på pilgrimsferd til Mekka minst en gang i løpet av livet. Og det er disse reglene som gjør våre kulturer så annerledes. Alle disse ulike reglene som en religion gir ett samfunn er den kulturelle funksjonen som religion har.  

En religion, ta Kristendommen, skaper en kultur som legger sine grunnregler på reglene fra Bibelen. Ett kristent samfunn prøver å leve etter disse reglene så godt de kan. Dermed blir vår kultur slik at vi ikke har mer enn en kone, at mann ikke skal drepe osv… I andre land, som har en annen religion, så kan det være lovlig med flere koner, og viss mann tar ett liv i en selvmordsaksjon, så blir det sett på som noe ærefult. Norge har blitt formet av de reglene som Kristendommen gir oss. Det er derfra vi har fått de lovene som du skal ikke stjele, og heller ikke ta liv. Vi har faktisk en liten norm derfra også, og det er at du ikke skal lyve. I Norge så blir det sanksjoner mot slike lovbrudd, og det er den religionen som står bak.

Men, viss vi ser tilbake på Norge på starten av 1900 – tallet, så var normene og reglene mye strenger enn det de er i dag. Det var ytterst få som brøt ekteskapet, og det var utrolig syndig å ha sex utenfor ekteskapet. Mannen var sjefen i familien, og banning var strengt forbudt. Hvorfor er det slik at disse normene og reglene står så svakt i det Norske samfunnet i dag? Det virker som om religionens plass i samfunnet blir svekket, og at andre normer og regler får mer plass. I Norge i dag, så er det rundt 50% av alle ekteskap som ender i skillsmisse, og nå er mannen og kvinnen likestilt. Banning er noe alle driver med, og mange voksne i dagens samfunn har barn sammen uten å være gift. Vår kultur forandrer seg. Grunnen til dette, er fordi at mennesker ikke ser like seriøst på kristendommen som vi en gang gjorde. Det har kommet andre verdier inn i vårt liv som er viktigere, slik som sosial status i vennegjengen, karriere, barna viser ikke like stor respekt til sine foreldre osv… Alle de ulike faktorene er med på å forandre på den kulturen som kristendommen en gang skapte.

Hvor sterk de ulike funksjonene som en religion har til å forme en kultur spørs på religionen. Jeg vil kunne påstå at Islam former og har mer respekt i sin kultur enn det kristendommen har i sin. I Afghanistan har de ett mye strengt forhold til Islam, en det vi har til kristendommen.

Men den funksjonen som en religion har i en kultur er nok størst innenfor lover og regler, og levesett.

psykologiske behov som religion kan tilfredsstille:

Vi kan vell si det slik at mennesker alltid har undret seg over meningen med livet, og det er noe som skiller oss fra alle andre levende vesener. Vi tenker ikke bare på å overleve, nei, vi tenker også på hvorfor er vi her, hvor kommer vi fra, hvorfor finnes det sykdommer, hva skjer etter døden? I alle kulturer så er disse tankene tatt med i religionen som blir praktisert der. Religiøse fortellinger, handlinger (ritualer), byggverk (kirker, synagoger, templer, moskeer), og naturfenomener handler ikke minst om dette. Religioner gir mange mennesker hjelp til å finne svar på disse spørsmålene, og kanskje viktigst, så hjelper det mennesker med tanken på lidelse og død. De finner ett svar på livet etter døden.

Dette med livsmening, henger ofte sammen med selvforståelse, og ofte så henger religion og identitet tett sammen. Mange mennesker skaper sin egen identitet ved hjelp av sin religion. Denne identiteten blir mann først klar over når mann møter noen andre med enn annen identitet med en annen religion.

Men religion er ikke bare et individuelt fenomen, det er også ett sosialt fenomen. Folk er religiøse sammen. Ett viktig psykologisk behov som religion kan tilfredsstille, er sosial tilhørighet. Dette kan vi bevise helt konkret, ved å vise til at mennesker går til gudstjeneste sammen. Selv om det viktigste i slike møter er tilbedelse til Gud, så føler mennesker en viss tilhørighet når de er der. Mennesker som ikke er så aktive med å reise til gudstjeneste, bruker kanskje religionen til å vise frem ulike livsfaser. Slik som å bli født, bli voksen, gifte seg, og død. Alle religionen har slike ritualer, og disse er med på å få en følelse av tilhørighet.

 

             Rollen religionen og etikk har som normkilde i moderne samfunn:

Som jeg tidligere nevnte i teksten, så fungerer religion som en lov og norm kilde for ett samfunn. Som kristendommen har gitt det norske samfunnet normer og regler, slik har Islam gjort det for Afghanske samfunnet. Jeg tror at en religion er den viktigste kilden vi har som lovgiver. Det som står i Bibelen er hellig, og skal følges av alle. Dermed så er det ingen som kan påstå i dagens samfunn at de er hevet over den. Slik fungerte det ikke før i tiden, da påstod kongene at de nedstammet fra Gud, og at de skulle styre akkurat slik som de ville. Dermed kunne de missbruke de lovene som stod i Bibelen.

Noe som er ganske spesielt med dette at en religion gir ett samfunn normer og regler, er at mange ulike kulturer har de samme normene og reglene. Som f. eks. at du ikke skal stjele. Jeg har enda ikke hørt om noen kultur der det er lov. Hva kan grunnen være til at så mange ulike kulturer kan ha den samme normen? Vell, det eneste ”gode” svaret som jeg kan komme frem til er at disse reglene ikke har noe med religion å gjøre. Det at mann ikke skal ta noe som ikke er ditt har funnets så lenge det har levd mennesker på jorden. Mann kan vell si at de reglene som mennesker alltid har hatt, er humaniske eller naturlige. Altså noe som ligger i alle mennesker.

Disse reglene som alle kulturer har, er skrevet ned i de ulike hellige skriftene til alle religioner, fordi at de er så viktige, så de må helliggjøres. Har egentlig ikke så mye mer å skrive på dette punktet, føler at jeg fikk nevnt de fleste viktige tingene i første delen ab teksten, og i den siste. 

Smiths Venner

Det hele startet i 1871 da Johan Oscar Smith ble født. Under sin oppvekst så leste ha  i Bibelen, og da oppdaget han at de første kristne levde ett liv i kjærlighet til Kristus, og i tro på ett liv i forvandling. Dette ville Johan vende tilbake til, og som 26 år så vendte han om til Gud. Mens han var i Marinen, så møtte han en mann ved navn Theodor Ellefsen, og han skulle bli Johans beste følgesvenn resten av livet. Johan klarte tidlig å omvende Theodor til hans tro, og sammen skulle de spre Johans budskap til menigheter rundt om i verden. Johans forkynnelse gikk ut på at mann kunne leve ett liv sammen med Jesus uten å synde under noen omstendigheter. Etter noe år(1905), så ble Johans bror, Aksel Smith, medlem i deres lille venneflokk. I 1910 så hadde denne venneflokken vokst til å romme rundt 50 – 60 medlemmer. Det var nå deres menighet virkelig skjøt fart. I 1908 så møtte Johan, Elias Aslaksen, og han ble en av Johans nærmeste medarbeidere i sitt arbeid. Da Johan døde, så tok Elias over som leder helt til han døde i 1976.

 

På 1930 – tallet så fikk menigheten feste i Danmark og Sverige. I løpet av 1950 – tallet så hadde budskapet til Johan spredd seg til de fleste landene i Europa. På 1960 – tallet så spredde budskapet seg til Canada og USA, og i sistenevnte så finnes det to store stevnesteder, og veldig omfattende virksomhet i en rekke del – stater. Til Sør – Amerika kom budskapet på 1970 – tallet, og Smiths venner finnes nå i Argentina, Chile, Brasil, Paraguay, Peru, Mexico og Aruba. I Australia har det siden 1970-tallet vokst fram tre menigheter, og de siste årene har det også vært økende virksomhet på New Zealand.
Til India kom menigheten på 1970-tallet, og tidlig på 1980-tallet til Singapore og Hong Kong. I tillegg er det i dag menigheter på Sri Lanka, i Indonesia og Dubai.
På det afrikanske kontinentet har det siden begynnelsen av 1980-tallet skjedd mye, og menigheten finnes nå i blant annet Sør-Afrika, Egypt, Kenya, Kamerun, Uganda, Zimbabwe, Etiopia og Eritrea.
Allerede i 1970-årene hadde menigheten god kontakt med undergrunnskirken i mange østeuropeiske land, men omstendighetene gjorde misjonsreiser hit vanskelige. Men etter kommunismens fall har misjonsarbeidet i Øst-Europa virkelig skutt fart og menigheten har fått solid feste i mange land i dette området.
Menigheten har i dag virksomhet i mer enn 65 land på alle kontinenter.

 

Smiths Venner har sin basis teologi fra Det Nye Testamentet, tror at Bibelen er Guds ord, og fremholder at de utover det grunnlaget ikke har noe å lære. Grunnlegende i deres tro, er troen på Jesus som Guds sønn, Den Hellige Ånd, syndenes forlatelse, Nattverden og dåpen. Deler av menighetens grunnsyn faller sammen med, tradisjonell, konservativ, kristen teologi. Bibelen blir sett på som Guds Ord, en ufeilbarlig bok, som er inspirert av Gud. Man oppfatter Første Mosebok som ur historie (Adam, Eva, Moses osv…) virkelige, historiske personer, og man tror at Gud skapte mennesket for 6 000 år siden. Utviklingslæren blir egentlig forkastet, men de sier det at den kan ha en sammenheng med skapelsen. De bruker også en del skrifter utenom Bibelen, som er skrevet av eldste brødre, men de har langt ifra samme status som Bibelen. Den mest sentrale egenpublikasjonen som blir brukt, er Smiths etterlatte brev, som Johan Oscar Smith skrev.

Pinsemenigheten

Det hele startet da en mann som het Thomas Ball Barrat, som var en norsk metodist prest, reiste rundt i USA for å samle inn penger til Kristiania Bymisjon. Mens han reiste rundt i drømmenes land, så fikk han høre om en vekkelse som hadde funnet sted i Los Angeles, der flere av dem som hadde blitt åndsdøpt, hadde også begynt å tale i tunger. En kveld i 1906 så bestemte Barrat seg for å reise på ett av disse møtene i Los Angeles. Han var meget interessert i dette med nådegaver, slik som tungetale. Etter at han hadde vært i Los Angeles, og vært på dette møtet, så returnerte han til Norge. I Norge så drev han ett flittig arbeid, der han fortalte ulike menigheter om det han hadde opplevd i USA. I en del menigheter som han besøkte, skjedde det en vekkelse, og disse menighetene spredde det videre. Han reiste også rundt og spredde sitt ord i mange andre land, og klarte faktisk å starte en rekke vekkelser der og. Barrat har fått navnet ”pinsevekkelsens apostel i Europa”.

 

Pinsemenigheten er ett ganske stort trossamfunn i Norge i dag. Med som ca. 45 000 medlemmer, men her har man ikke regnet med de som kaller seg for menighetens tilhørige. Det vil si dem som ikke er døpt i menigheten, men ser på seg selv som ett medlem uansett. Barn som ikke er døpt inn i menigheten, men har foreldre som er medlemmer i Pinsemenigheten blir heller ikke regnet med i denne statistikken. Jeg syns at Pinsemenigheten har en helt grei størrelse, de er vært fall ikke blant de minste i landet. Den aller største Pinsemenigheten ligger i Seoul i Sør – Korea, med som ca. 800 000 medlemmer.

 

Pinsemenigheten har ett ganske spesielt styres sett, de har ikke en ledelse, eller en administrasjon som alle følger. Nei, alle de ulike små menighetene rundt om i landet har sin egen ledelse, som regel styrt av ett eldsteråd, og en hovedpastor. Alle menighetene må også passe på sin egen økonomi. Den vanligste formen for innsamling av penger, er kollekten. Medlemmer i Pinsemenigheten følger også en, tiende regelen som står i Bibelen. Det vil si at man skal gi bort 10% av det man tjener, og dermed er økonomien ofte reddet. Disse ”reglene” er Pinsemenigheten veldig heldige for at de har, for i Norge er det ulovlig å kreve penger for at man er medlem i ett kristent trossamfunn. Siden Norge er en kristen nasjon, så får også alle menigheter statlig støtte.

 

Pinsemenigheten prøver å være en mer folkelig menighet en det statskriken er. Den legger mer vekt på trivsel, og ting som ungdommen syns er interessant. Derfor er Pinsemenigheten mye mer populær enn andre kirkesamfunn i Norge. De har gjort mange endringer, som gjør dem så interessante for ungdommen. Under sine møter, så har de ofte byttet ut koret med ett band som blir ledet av ungdommer, og de har også byttet ut mange av de gamle salmene med nye, mer livlige sanger. Det er heller ikke lagt opp ett mønster i møtene, men de har noen bestemte ting som skal skje i løpet av møtet. Lovsang, bønn, taler, personlige vitnesbyrd, og forbønn. Pinsemenigheten legger vekt på en ”glad” kristendom, der liv og lære blir blandet sammen.

 

Noen ting som er veldig spesielt med Pinsebevegelsen er nådegaver, slik som tungetale, helbredende evner, profetiske gaver osv… blir sett på som at du er døpt i den hellige ånd. Det vil si at du har blitt døpt i den hellige Ånd, og dermed har kunnet få kontakt med Gud, og tatt imot hans nådegave som var til deg. Det at man har fått en nådegave, blir også sett på som at du har blitt frelst, og at du kan helbrede i bønn. I Pinsemenigheten, så er den religiøse opplevelsen i sentrum. De tror at de kan oppleve den samme åndelige kraften som apostlene gjorde.

 

De mener at Bibelen er Guds ufeilbare ord, og at den Hellige Ånd er forfatteren.

Den Protestantiske Kirke

Den Protestantiske kirken er den trosretningen som vokste frem under reformasjonen. Det var på 1600 – tallet at Protestantene skilte seg fra den Katolske Kirken. Grunnen til at det ble ett slikt skille, var at mange mennesker ikke likte hvordan den Katolske kirken fungerte. De likte ikke flere sider ved den Katolske tro, de likte ikke kirkens forfall, og heller ikke hvordan kirken blandet seg inn i det verdslige styret i samfunnet. Dette vokste spesielt fram i Tyskland. Det hadde vært en slik protestantisk bevegelse før den virkelig satte i gang på 1600 – tallet. Det var en gruppe kristne som ble kalt for husittene, men Jan Hus som leder. Denne protestbevegelsen blir kalt for <<>>. Samtidig som husittene vokste frem, så var det også en annen protestbevegelse som vokste frem i Oxford. Han som ledet denne gruppen het John Wyclif. Men ved konsilet i Konstanz (1414 - 1418) så ble disse to bevegelsene fordømt. Jan Hus ble henrettet, mens John Wyclifs (som hadde dødt, og blitt gravlagt) lik ble gravd opp og brent. Begge to ble dømt for kjetteri.

 

            Dette kan mann si er starten på Protestantismen, og i 1517 så ble også Martin Luther med på alvoret. Da han gikk og spikret opp de 95 tesene om avlaten på kirkedøren i Wittenberg. Men han var ikke alene, samtidig som Martin ble kjent, så oppstod det også en protestbevegelse i Sveits, ledet av Huldreich Zwingli. De to bevegelsene ble enige i de fleste teologiske spørsmålene, men de ble aldri helt forent. I dag så utgjør Luther og Zwingli lære i den reformerte kirken. I 1521 ble Martin Luther ekskommunisert av Paven. Det vil si at Martin Luther hadde gjort en såpass stor synd som Paven mente han trengte denne straffen. I Norge så omtaler vi ekskommunisering for bannlysing. Det vil igjen si at Martin Luther ikke lenger var medlem i kirken, og han fikk heller ikke lov til å være med på kristne sammenkomster, slik som å gå i kirken. Nå som Martin var ”ute av spill”, ble det veldig viktig å få organisert de forskjellige reformasjonsbevegelsene. Jean Calvin ble satt på dette oppdraget, han fikk samlet mange grupper, som senere ble til Kalvinismen, en annen trosretning. Kalvinistiske og Lutherske grupper ble aldri helt forent.

                                                                                                               

            I 1529 til 1536 så løsrev England seg fra Paven, og den Katolske kirken. Men England fulgte ikke den reformasjonen som utviklet seg i resten av Europa. Henrik den VIII av England skrev sitt eget traktat, og fordømte all Luthersk lære.

             

            Martin Luther, og de som fulgte han jobbet iherdig og lenge for å kunne rive seg fra den Katolske kirken. Grunnen til at de ikke ville være sammen med den Katolske kirken ligger i en rekke teologiske spørsmål. Ulike protestantiske grupper nå til dags, har ett litt ulikt syn på visse spørsmål, men de har noen felles grunnlag som oppstod under reformasjonen, og de er:

 

Solus Kristus (Jesus alene)

Jesus Kristus er den eneste mellommann mellom mennesket og Gud, dermed forsvinner helgendyrkelsen.

 

Sola Scriptura (Skriften alene)

Etter katolsk og ortodoks teologi er Gud åpenbart gjennom Bibelen og Tradisjonen, det vil si kirkens lære slik dens biskoper har formulert den, spesielt ved konsiler men også som et permanent læreembete. For protestantene ble Bibelen eneste rettesnor. Dette medførte også at privat tolkning av Bibelen ble viktigere.

 

Sola Fide (tro alene)

Katolsk tro mener at man kommer til himmelen gjennom tro og gjerninger, men etter protestantisk teologi, så er tro alene nok til å kunne komme til himmelen.  

                

Sola Gratia (Nåde alene)

Mens katolsk lære sier at frelsen ble mulig for den rettferdige gjennom Kristi død på korset, mente reformatorene at frelsen er en gave fra Gud gitt gjennom Kristus uansett hva man har gjort (det vil si: uansett hvor syndig man er kan man frelses hvis man tror). Forklaringen på dette synet er den protestantiske oppfatning av mennesket som et i utgangspunktet syndig vesen, som aldri kan være verdig til frelse, men som kan få frelse gjennom Guds nåde. Den katolske oppfatningen er at mennesket i utgangspunket er godt, men at syndefallet skapte en avstand til Gud som man må overvinne for å oppnå frelse.

 

            Alle de protestantiske gruppene er enige at de tar avstand fra den Katolske forståelse av nattverden. Zwingli og Luther hadde to ulike syn på nattverden. Zwingli mente at nattverden var ett minne måltid, der unionen av Kristus og de troende bare er åndelig. Han mente også at Kristus var tilstede under nattverden, men kun gjennom den hellige ånd, som er ett resultat av tro hos den som mottok nattverden. Luther hadde ett litt annet syn på dette. Han mente at brødet og vinen virkelig ble forandret til Jesu legeme og blod. Det var gjennom en konsubstasiasjons hendelse. Det vil si at brødet og legemet var der samtidig. Denne hendelsen var ikke varig, men skjedde kun under nattverden.

 

            I dag så er protestantismen mest utbredt i Skandinavia, Tyskland, og England. Personlig så er jeg en protestant, og føler også at denne retningen har det mest korrekte synet på ulike teologiske spørsmål.

Den Ortodokse Kirke

Den Ortodokse kirke er den nest største trosretningen i Kristendommen. Den ser også på seg som den eldste kirken, siden den står i en ubrutt tradisjon helt tilbake til apostlene. Mange mener at den Ortodokse kirken er en østlig kirke, men det ville jeg si er meget miss visende, for det finnes også mange ortodokse kirkesamfunn i vest – Europa og i Amerika. Den Ortodokse Kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054. Grunnen til at man snakker om den Ortodokse kirken i flertall er fordi den Ortodokse kirken består av mange selvstendige kirke samfunn uten en øverst leder som holder dem sammen. Men den blir også omtalt som ett kirkesamfunn, og hovedgrunnen til at den Ortodokse kirken snakkes om i entall er fordi at den blir sett på som ett åndelig kirkesamfunn.

                                                                                                   

Inntil år 1054 var den Ortodokse kirke og den Katolske kirke under ett kirkesamfunn, men etter å ha glidd fra hverandre under mange diskusjoner innenfor en rekke dogmatiske spørsmål så skilte de lag. Problemet er at begge to mener at de er ”den ene, hellige katolske kirke”. Denne meningen er trukket ut av den nikenske trosbekjennelsen, og begge kirkesamfunnene mener at det er dem selv som er den kirken som lever etter denne trosbekjennelsen. De mener også at den ene har feil, og dem selv har rett. Disse to kirkesamfunnene kommer aldri til å bli enige om noe som helst. De kaller hverandre kjettere, og krangler om forskjellige syn hele tiden.

 

Den Ortodokse kirke bekjenner seg til det som den oppfatter som den katolske, apostoliske kristne tro. Når jeg skriver den katolske, så mener jeg den helhetlige og alminnelige. Troen er ikke basert på særskilt reformators lære, men representerer en ubrutt tradisjon tilbake til apostlene. Det vil si at Bibelen, liturgien, kirkeferdene og den økonomiske konsilet spiller en svært viktig og avgjørende rolle i den Ortodokse lære. Det er den Hellige Ånd som leder kirken og dens tradisjon gjennom historien og levendegjør troen. Verden er skapt av Gud, slik at vi mennesker skulle kunne være i samfunn sammen med ham, men i syndefallet så ødelagte vi dette båndet som vi en gang hadde med Gud. Vi ødelagte også den gudbilledligheten som vi en gang hadde. Det viktigste i Ortodoks tro er inkarnasjons – mysteriet. De tror at Gud ble til menneske slik at mennesket skulle kunne gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har ødelagt dødskreftene med sin egen reise ned til dødsriket. Den Ortodokse kirke ser dermed på sin gudstjeneste som en evig påske, der de priser oppstandelsen av Kristus.

 

 Ortodoks fromhetsliv er utpreget liturgisk i forhold til vanlig luthersk tradisjon. De har ett meget strengt syn på fasteperioder og festeperioder, og hver årstid har sin fastetid, og sin festetid. I ukedagene så er onsdag og fredag fastedager, mens Lørdag og Søndag er festdager. Det liturgiske liv preges av mysterier, eller som vi kaller det, sakramenter. Også her så er dåp og nattverd de to viktigste mysteriene. I nattverden så får menigheten ta del i Jesu legeme og blod. De har ikke det samme synet på nattverden som de Katolske kristne har, men som sagt så blir det sett på som ett av de viktigske mysteriene til en ortodoks kristen. Den største forskjellen i ortodoks nattverd og katolsk nattverd er at i den ortodokse så bruker de syret brø, men i den katolske så bruker de usyret brø. Det er også veldig viktig å skrifte. I ett skriftemål så skal man bekjenne sine synder før gudstjenesten. Noe av det aller særeste som jeg leste om i den ortodokse kirke var konfirmasjonene. Den skjer rett etter dåpen, og den blir som regel kalt for myronsalving. Virkelig annerledes ifra våre norske tradisjoner.

           

            De tror også på helgner i den Ortodokse Kirke, og alle helgene har en helligdag. De har samme tankegangen om helgener som de katolske har. Helgene er i himmelen, og går i forbønn for oss. Det blir sett på som meget viktig å prise helgene som gjør noe så hellig for oss.

Den Katolske Kirke

Ordet katolisme kommer fra det greske ordet καθολικος (katholikos) som betyr  <<>> og ble først brukt av Ignatius av Antiokia i ett brev til de kristne i Smyrna i år 107 e. krs. De første kristne ble etter hvert organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk særdeles stor makt, for hans bispesete visstnok var nedarvet fra apostelen Peter. Peter regnes som grunnlegger av den Katolske kirken. Den Katolske kirken er hierarkisk oppbygd, men Paven i spissen. Paven har noen medhjelpere som kalles for kardinalene, og de hjelper han med administrasjonen av kirken.

Den Katolske kirken bygger sin troslære slik den er uttrykt i den nikenske trosbekjennelse.

Jeg tror på én Gud,

den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord,

alle synlige og usynlige ting.

Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus,

Guds enbårne Sønn,

født av Faderen fra evighet.

Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud,

født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.

Ved ham er alt blitt skapt.

For oss mennesker og for vår frelses skyld

steg han ned fra himmelen.

Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria,

og er blitt menneske.

Han ble korsfestet for oss,

pint under Pontius Pilatus og gravlagt.

Han oppstod den tredje dag, etter Skriften,

fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.

Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,

og på hans rike skal det ikke være ende.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver,

som utgår fra Faderen og Sønnen,

som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges,

og som har talt ved profetene.

Jeg tror på én, hellig, allmenn/katolsk og apostolisk Kirke.

Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse.

Jeg venter de dødes oppstandelse

og det evige liv.

Amen.

 

Denne trosbekjennelsen er en veldig sterk skrift, og den Katolske kirken er veldig streng når det gjelder å følge den. Sammen med de andre kristne trosretningene så mener den Katolske kirken at Bibelen er det aller viktigske redskap til bekjennelse med Gud. Men noe den Katolske kirke legger ekstra stor vekt på er tradisjon, og det vil si de tradisjonsbundne tolkningene av Bibelen helt tilbake til oldkirken. Sentralt i den Katolske kirkes troslære er de 7 sakramentene. Dåpen, Nattverden, konfirmasjon (ferming), skriftemål, trosbekjennelse, ordinasjon og sykesalving. Av disse sakramentene så fungerer dåpen og nattverden som de to viktigste. Den Katolske kirken skiller seg ut fra den protestantiske kirke både i antall sakrament og i innholdet i sakramentene. Den Katolske Kirke har også ett spesielt syns på nattverden. De mener at brødet og vinen blir forandret til Jesu legeme og blod idet de spiser det, det er en tankegang de er alene om å ha.

           

            Vi som ikke er katolikker henger oss ofte opp i det med tilbedelse av helgner når vi tenker på den Katolske kirke, og da kanskje spesielt helgnen Jomfru Maria. Den Katolske troslære lærer at disse personene kommer rett til himmelen, og går i forbønn for oss derfra. Dermed så ber de til dem, og derfor har helgene fått helligdager, relikvier og ikoner. Dette synes jeg som ett medlem av den norske kirke er ganske sært. Katolsk lære sier også at den tilbedelse som de har til helgene er helt annerledes fra den tilbedelse som de har til Gud.

           

            Den Katolske kirke har mange strenge synspunkt på hvordan de troende skal leve. De har f. eks. ikke lov til å bruke prevensjonsmidler når det kommer til sex. De mener at det er galt å hindre nytt liv i bli skapt. En av de negative tingene som skjer på grunn av denne tankegangen er spredningen av HIV og AIDS. Abort er også meget strengt. Katolsk lære sier at så fort en sædcelle har kommet inn i en eggcelle så har livet begynt. Tar man da abort, så tar man livet av ett levende menneske, og det er noe som er strengt forbudt. Selvmord er også sett på som synd. Tar en katolsk kristen livet av seg, så kommer han rett til helvete. De som har forsøkt å ta livet av seg, men har overlevd blir sett på som syndere hele livet. Jeg synes at den Katolske kirke virker veldig streng, og det blir feil synes jeg. Det å tro på Gud, Jesus og den Hellige ånd skal ikke være noe som man skal være redd for. Man skal glede seg over det, og være lykkelig.

Kristendommen og dens forskjellige trosretninger

Som vi alle vet så er Kristendommen en av de store religionene her i verden. Faktisk så er kristendommen den aller største med ca 2 milliarder medlemmer. Islam kommer som en god nummer to med 1.1 milliarder medlemmer. Det som er så interessant med Kristendommen, er at antall kristne øker forterre enn folketallet på jorden. Det betyr bare at en større og større prosent av befolkningen i verden blir Kristne. Mange kristne samfunn rundt om i hele verden har de siste årene merket en kjempe stor vekst i antall medlemmer.

Når det finnes så mange kristne på jorda, så er det en selvfølge at det utvikler seg forskjellige trosretninger. Der kristendommen har fått ett godt feste, der er det som regel ikke bare en trosretning. Her i Norge så har vi mange ulike trosretninger. 86 % av den norske befolkningen er med i Den Norske Kirke, som er ett luthersk trossamfunn. De siste prosentene er medlemmer i andre trossamfunn slik som den Evangelisk Lutherske frikirke (frikirken), Jesu Kristi Kirke av de siste Dagers hellige (mormonere), Syvendedags Adventistsamfunnet (adventister), Smiths venner, Vennenes samfunn (kvekere) osv… Mange av disse trosretningene finnes ikke bare i Norge, men på mange ulike steder rundt om i verden. Jeg kommer til å ta for meg noen av disse kirkesamfunnene, for jeg har ikke tid til å skrive om alle som finnes, for det er altfor mange. Jeg kommer heller ikke til å skrive en veldig dyp tekst om de kirkesamfunnene jeg velger. Jeg kommer til å gi deg ett lite innblikk i noen av de største kirkesamfunnene, og noen trossamfunn som finnes i Norge.